Det er rart å tenke på at noen av de mest berømte litterære fortellingene for barn ble skrevet av en mann med foreldre fra henholdsvis Sarpsborg og Oslo. Harald Dahl og Sofie Magdalene Hesselberg fikk i 1916 en sønn da de bodde i Wales, og kalte ham opp etter den kjente norske polfareren Roald Amundsen. Vi snakker selvfølgelig om den legendariske Roald Dahl.
Charlie og sjokoladefabrikken, Heksene, Den fantastiske Mikkel Rev og Matilda er blant Dahls mest kjente verker. Flere av verkene hans er blitt filmatiserte, og her har ofte store navn som Tim Burton, Johnny Depp og Helena Bonham-Carter vært involvert. Her i Norge er Dahl en slags uoffisiell norsk helt, til tross for at han hadde blitt født i Wales og var britisk statsborger. Som barn var han dog ofte med familien på ferie til Norge, hvor besteforeldrene bodde. Dahl var tospråklig som barn, og det var som regel norsk språk som gjaldt når han var og besøkte besteforeldrene i Oslo.
Den skjebnesvangre flystyrten
I Norge vet vi stort sett hvem Roald Dahl er, og mange av oss leste bøker av han som barn (og kanskje også som voksne). Det mange likevel ikke ser ut til å ha fått med seg, er at han tjenestegjorde som jagerflypilot under andre verdenskrig. Han var blant annet stasjonert i Libya, hvor han under en skjebnesvanger transportetappe krasjlandet i ørkenen, hvilket førte til at han fikk bruddskader i skallen og ansiktet.
Under sin storhetstid som forfatter uttalte Dahl at det var på grunn av denne flystyrten og de påfølgende hjerneskadene at han ble forfatter. Visstnok skal smellet mot hodet ha gjort noe med personligheten hans slik at han nå plutselig fikk masse ideer og inspirasjon til å skrive. Er det altså slik at vi kan takke denne hendelsen for at barn i alle aldre (fra de som knapt er gamle nok til å kunne lese, til de som er russ i 2019 og enda eldre, for alle de fantastiske og fantasifulle fortellingene?
Udødelige klassikere
Mange av oss husker Dahls fortellinger som sprø, morsomme, underholdende og tidvis morbide. Vi velger likevel å lese dem til våre barn. Enkelte av de sprø fortellingene viser forfatterens forkjærlighet for foreldrenes hjemland, og i Heksene får vi høre om den norske bestemoren som advarer sitt barnebarn om eksistensen av hekser i virkeligheten. De beskrives som grusomme vesener som barn må passe seg for, som spytter blått, ikke har noen hårvekst og som vi i Norge er vant med, fordi de finnes overalt her.
Roald Dahls historier kommer nok aldri til å dø ut, de er tidløse klassikere. At en forfatter med aner fra Østfold og et navn som sannsynligvis bare vi i Norden klarer å uttale riktig har skrevet fortellinger som har nådd så langt ut, er kanskje den mest fantastiske fortellingen av dem alle.
